Kulturbautaene på Skjelbreid!  

Norsk toppidrett har fostret mange sjeldne kulturbærere i moderne tid. Men få har maktet å reise staute bautaer slik Fusa-folket har prestert.  Min hyllest til Ann-Elen og Liv Grete blir derfor en seiersmarsj tilegnet alle på Skjelbreid-gården.

Man kan godt si at de eldste alltid har gått foran som viktige forbilder på Skjelbreid. Førstemann i sporet var jo pappa Knut, først som tidligere aktiv med pallplass i Norgesmesterskap, senere som ildsjel, trener, sponsor, smører, sekundant, kort sagt altmuligmann og ikke minst fokusert, oppofrende pappa, som også Skiskytterforbundet har hatt mye glede av opp gjennom årene. Den omgjengelige ”papen” er blitt en kjent skikkelse i norske og internasjonale skiskyttermiljøer. "Alle" kjenner Knut'n!  Og med den alltid like omsorgsfulle og forståelsesfulle Oddrun som ”sidecoach”, med sine kloke, reflekterte innspill, den sindige, rolige ”mammo”, som skapte tryggheten og som passet på at jentene alltid fikk trent, hvilt og spist sunt og godt. Som sørget for at alt var "på stell" – og at alle, absolutt alle, følte seg vel i familiens nærhet.

Men verken Oddrun eller Knut hadde vært i stand til dette uten Kristi, Knuts mor, som alltid sto der i "rød beredskap" og tok fjøsstellet når Oddrun og Knut måtte trå til overfor jentene.  Kristi skal ha sin del av æren for idrettsunderet på Skjelbreid.

Neste etappe: Linda. Da jeg for første gang fikk føle hjertevarmen og konkurransekraften på Skjelbreid i 1979, var eldstesøster familiens poengsanker. Hun fosset frem i sporet, og det kostet ikke mange blikk på halehenget før jeg raskt skjønte at det ville skapes noe helt spesielt mellom kornsiloen og beitemarkene ned mot Skjelbreidvannet.  Kall det gjerne viljens, varmens og målbevissthetens magi.

Noen år senere tok Ann-Elen over og brøytet viktige løyper for lillesøster Liv Grete. Ann-Elen hadde det lille, store ekstra som gjorde henne sjeldent god tidlig – både nasjonalt og internasjonalt.  Bedre inspirator, støtte og forbilde kunne Liv Grete aldri ha fått. Jeg har sjelden sett idrettssøsken være så avhengige av hverandre, og betydd så mye for hverandre, som disse to.

Mye godt er blitt sagt, langt mer skrevet om Ann-Elen og Liv Grete. Hvis jeg personlig blir bedt om å trekke frem noe må det bli dette:

Ann-Elens sylskarpe glimt i øyet, humøret, humoren, mimikken, replikkene – evnen til å skape trygghet, romslighet, varme og velment latter ut av enhver situasjon. Tap og vinn med samme sinn! 

Og Liv Gretes - på grensen til - selvdestruktive vilje og rettferdighetssans. Hennes etiske standard er den udiskutabelt høyeste og sterkeste jeg noen gang har opplevd hos en idrettsutøver.

Det hviler et magisk sus over Skjelbreid gård, et sted hvor det gjennom mange tiår ikke bare har blitt skapt toppresultater, men enda viktigere; sunne, varige grunnverdier. Hele suksessoppskriften vil nok ingen andre enn Oddrun, Knut, Linda, Ann-Elen og Liv Grete noensinne forstå. Men resultatene, perspektivene og gleden de gav, vil Fusa, Norge og jeg aldri glemme.   

Med vennlig hilsen

Bjørge Stensbøl